Filmanmeldelse: Runner Runner

Runner Runner er en fortelling som advarer mot faren ved å ta snarveier og om hvordan pene ansikter kan forføre, uansett om det skjuler seg stygge personligheter bak. Filmen unngår likevel den jakobinske dysterheten man finner i Martin Scorseses Casino, og går heller for en elegant, stilig leksjon i hvordan man tar risikoer mens man samtidig er på utkikk etter en exit-strategi.

Richie Furst (Justin Timberlake) er sønn av en rufsete profesjonell gambler (John Heard) og håper å kunne bruke sin hardt tilkjempede kunnskap om odds og prognoser i en karriere innen den lukrative finansverdenen. Richie jobber sin vei gjennom Princeton og håper at en Ivy League-grad vil fjerne (eller i det minste kompensere for) vanæren ved å ha blitt forkastet da finanskrisen i 2008 ødela hans lovende Wall Street-karriere.

Problemet er at Richies jobb involverer nettspilling, noe som administrasjonen ved Princeton anser som ikke stort bedre enn å drive hor, og etter å ha tapt sine sørgelig utilstrekkelige sparepenger i et rigget pokerspill på den flotte nettsiden til Costa Rica-baserte Midnight Black, har Richie ikke så mye valg.

Hvis han skal ha den minste mulighet til å komme seg tilbake på føttene, må Richie ta saken i egne hender. Han bestemmer seg derfor for å dra til Costa Rica og konfrontere nettspill-mogulen Ivan Black (Ben Affleck) med håndfaste bevis på at nettsiden hans, med eller uten Ivans viten, rundlurer vanlige spillere som følger reglene. Før du vet ordet av det jobber Richie for Ian og er på vei til fortapelse, babyskritt for babyskritt.

Runner Runner er på sitt beste i scenene med både Ivan og Richie, som begge er av typen “hei, vi er bare karer som liker å ha det moro”, og som begge ser ting i den andre som den andre helst vil holde skjult. Både Affleck og Timberlake har kjempet i oppoverbakke for å bli tatt på alvor som skuespillere. Førstnevnte fordi han bare var litt for kjekk og sistnevnte fordi, vel, hvem kunne ta en tidligere neo-musketer/pop-kjekkas som har vært sammen med Britney Spears alvorlig? Runner Runner gir begge to anledning til å vise hva de kan, og i stedet for å pumpe opp handlingen, holder de kortene tett til brystet, akkurat som gode gamblere.

Hvis slutten virker litt tafatt, er det bare slik det er i Hollywood for tiden: På 1970-tallet ville minst én av hovedpersonene – kanskje til og med femme fatalen-med-et-hjerte-av-gull Gemma Arterton – ha endt opp i et basseng med sultne alligatorer. Men hei, i det 21. århundre, når gambling ikke lenger bare finner sted i røykfylte, svette bakrom, men stort sett i cyberspace, hvorfor vise blod?